Som fosterhjemsbarn har jeg alltid visst at min fosterfamilie mottok noe penger for å ta vare på meg, men jeg visste virkelig ikke hvor mye… I dag googlet jeg litt rundt…
Norge er en velferdsstat, det er det liten tvil om. Hver måned fra barnet blir født til det blir 18 år mottar forsørgeren barnetrygd som pr i dag er 970 kr. Det er selvsagt andre satser for aleneforsørgere, men for sammenligningsgrunnlagets skyld tenker vi oss her en familie med mor, far og barn.
Normal familie: Barnetrygd 0-18 år, ca 200 000. I svært mange tilfeller blir barnet boende etter fyllte 18 år, og foreldrene forsørger de ofte helt eller delvis etter fyllte 18 år.
Som fosterforeldre får man utgiftsdekning samt arbeidsgodtgjørelse. Denne varierer litt etter barnets alder. For alle tall i ryddig oversikt viser jeg til http://www.fosterhjemsforening.no/default.asp?id=satser. Det totale regnestykket for et barn man har fra 0-18 år blir rundt 2,2 millioner. I tillegg kommer faktisk barnetrygden, som nå skal gå til å dekke innkjøp av f.eks sykkel til barnet, noe de tidligere kunne søke om å få dekket.
Jaja, jeg er enig i det at fosterbarn gjerne kan være med krevende enn ens vanlige barn, og ja vi har kanskje visse behov som gjør oss "dyrere" enn et gjennomsnitts barn… Men at fosterfamilien skal få inn 10 000 + - hver måned på kontoen sin bare for å ta vare på et barn de selv ikke har født, nei det er jeg faktisk ikke enig i. SÅ vanskelig var jeg ikke…
Da jeg ble 18 år sluttet "lønninga" å komme til mine fosterforeldre. Det samme gjorde telefonene fra de. Når pengene ikke kom følte de ikke heller at de måtte ringe å spørre om jeg var i live eller ei. Kontakten var det jeg som stod for, og tilslutt følte jeg meg så uønsket at jeg sluttet å ta kontakt. Etter det har kontakten vært sporadisk, halvårlig.
Når man adopterer et barn, da må man bruke en bråte med penger for å i det hele tatt få et barn til seg. Mange adopterte barn har også mye av de samme problemene som fosterbarn og man er ikke garantert et "mentalt friskt" adoptivbarn heller. Likevell har jeg aldri sett noen adoptivforeldre kreve penger av staten.
Jeg har dessverre så lite tro på menneskeheten at jeg bestemt mener at en så stor utgiftsdekning og arbeidsgodtgjørelse for fosterforeldre dessverre fører til at mange som aldri burde hatt fosterbarn vurderer denne løsningen. "Billig unge" a gitt! Mange tror at vi tilsynelatende også kan sendes vekk når man er lei av de.
Noen fosterbarn her? Fosterforeldre? Hva synes dere om denne forskjellen mellom biologisk barn og fosterbarn? Gjør dere samfunnet en så stor tjeneste? Tar dere ikke et fosterbarn fordi dere ønsker barn? De som føder egne barn krever ingen støtte fra staten utover barnetryd for å følge poden gjennom tykt og tynt. Ja, det kan være mer jobb med et fosterbarn, men synes du kompensasjonen står i forhold til arbeidsmengde?
Vil man ha barn så vil man vel ha det uavhengig av om det koster å fø de opp? Hva med å f.eks sette av "lønnsdelen" til fosterbarnet selv som de mottar når de er ute av redet? Svært mange fosterbarn har f.eks ingen arvemuligheter av sine foreldre, og et økonomisk bidrag fra fosterfamilien tilsidesatt gjennom oppveksten kunne vel vært denne "arven"? Jeg vet ihvertfall at jeg hadde følt meg mye sikrere på min fosterfamilies påståtte følelser for meg om jeg ikke visste at de tjente penger på å ha meg i hus.
26 kommentarer In " Å tjene penger på å være foreldre… "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
juli 23rd 2006 at 4:33 am
Jeg kjenner faktisk et par som driver med “fosterbarn-kennel”, så stygt det enn høres.
Tror de har hatt en 4-5 forskjellige unger opp gjennom årene. Hiver dem på huet og ræva ut når de blir myndige, og tar til seg en ny.
Takket være dette bor de i dag i en stor flott villa, kjører flotte biler, har båt og hytte osv osv.
Det er forkastelig!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 23rd 2006 at 4:56 am
all ære til alenemødre/alenefedre, de tar en stor jobb alene og vet hva det vil si å være foreldre. de mottar støtte, men dette er oftest så lite at det akkurat går til å forsørge barnet. hvorfor skal da to voksne mennesker få fem til ti ganger så mye for å forsørge et barn bare for å gi det materielle barnet trenger? at de skal se på dette med å oppfostre et barn som en jobb? og mener myndighetene da at disse “foreldrene” skal elske barnet sitt for et hundretusen i året? strider ikke dette noe mot alt vi vet/har lært?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 23rd 2006 at 10:19 am
Heisan! Først vil jeg si at jeg synes synd på alle barn som må bo i fosterhjem, for det ligger nok mange tunge skjebner og avgjørelser i forkant. Det er sikkert ikke lett å komme som et stort barn i et fosterhjem med nye mennesker, nye regler osv. Men de fleste som kommer i et fosterhjem, er der jo av en god grunn. Alternativet er jo barnehjem, og det er kanjse verre? Men mange som kommer i fosterhjem kommer til gode familier og har en nokså normal oppvekst. Selvsagt så er det de som ikke kommer til gode hjem. Men slik er det også i normale familier der barna bor og vokser opp. Noen har det veldig flott og andre ikke.
Jeg selv har et barnebarn på 7 år boende hos meg. Han har ADHD og krever ganske mye. Det at han skulle bo hos meg ble avtalt mellom meg og moren hans. Derfor har ikke jeg noe støtte for å ha han. Jeg var i full jobb, og var så sliten etter 4 månder at jeg måtte bare slutte. Vi tok et valg her hjemme om at det beste for han(barnat) var at jeg var hjemme. Det er masse møter med skole, BUPP osv, og han var såpass krevende at det nyttet ikke å være utslitt. Men jeg er jo blitt hjemmeværende, hvilket betyr 20 000,- mindre i inntekt pr. månde, og hvilket betyr at mannen min må jobbe mer. Så det blir ingen ferie på han i år foruten en helg vi skal ha sammen.
Det kan diskuteres om dette er rettferdig. Andre som har fosterbarn for lønn som skal dekke tap av inntekt, og det koster å ha barn ja.
Nå har han bodd hos oss 1 år uten støtte fra det offentlige, og han skal bo her til han blir stor. Dette går enn stund, men jeg vil tro at etter noen år kommer vi kanjse til å bli slitne pga mer arbeid.
Etterhvert kan vi jo håpe at han klarer å roe seg ned noen hakk, men ingen vet når. Han krever masse faste greneser og han har en utrolig energi som kommer ut på forskjellige måter. Vårt liv er snudd på hue, men han er tross alt ett barn som vi frivillig har overtatt omsorgen for(for ikke fradrag på skatten engang) Og vi ønkser å gi han et godt hjem med muligheter for å kunne klarer seg her i livet når han blir større. Vi er jo veldig glad i han. Men det var en stor overgang for oss alle da han flyttet hit. Fra å være barnebarn/besteforeldre til barn/omsorgsforeldre. Det blir ikke det samme. ;Men ting går bedre nå.
Men om det er riktig eller galt at fosterforeldre mottar penger? Hm, ja jeg vil si det. Man påtar seg ett annsvar for et annet menneske med alt det innebærer. Man må kansje gjøre som meg, slutte å jobbe. Det er inntekts tap og det er større utgifter. De fleste fosterforeldre tar til seg barn fordi de gjerne vil hjelpe gi andre barn en mulighet til å få vokse opp i en normal familie. Jeg kunne også tenkt meg å hjelpe andre barn, men kunne ikke tatt til meg flere barn uten å hatt økonomi til det. Så ja jeg mener det er riktig å yte stønad til fosterforeldre. Det sikrer at barna for det de trenger. Min mening da.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 23rd 2006 at 10:31 am
Jeg kunne tenkt meg å vært fosterforeldre til et barn men da ikke på grunn av hva en “tjener” viste foresten ikke at en kan tjene så mye på å være fosterforeldre. (trodde en bare fikk barnetrygden og litt tillegg. )tanken min har vært å gi et barn en bedre hverdag enn det hadde. Kanskje jeg har vært litt naiv i min tankegang om at det er barnets beste som teller, skjønner ikke at folk bare tenker på penger hele tiden
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 23rd 2006 at 10:39 am
10 000 + ? Mye det.
Det koster jo mye å oppfostre barn. Rart de gjør forskjell på fosterbarn og egne barn – tenker da på barnetrygd og andre tilskudd som staten gir.
Å ta til seg fosterbarn er jo et selvstendig valg – det å få egne barn er kanskje ikke det for mange. Det er ikke en selvfølge. Vi har faktisk tenkt å ta til oss et barn.. selv om vi har barn selv. Mange barn har det sikkert tungt, og trenger foreldre som kan ta seg av barnet..
Blogg-roy
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 23rd 2006 at 6:56 pm
Elsabeth: Jeg har full forståelse for at at ADHD barn kan være krevende å ta seg av, og all ære til deg som faktisk gjør dette. Men du gjør det jo faktisk av ren kjærlighet. Jeg synes absolutt at familier i slike situasjoner burde få både praktisk og økonomisk hjelp. Avlastningshjem burde være et tilbud langt flere burde få.
Jeg er heller ikke negativ til at fosterforeldre bør få dekke litt, men da kun det “ekstra” man kan regne i forhold til andre barn. Den første perioden er det naturlig at minst en i familien jobber mindre og tar seg av barnet. I denne perioden er det naturlig at de skal få kompensasjon. Men dette mener jeg bør være behovsprøvd i forhold til hva fosterbarnet krever. Jeg vet at jeg ikke kostet min fosterfamilie 10 000 i mnd i tapt arbeidsinntekt eller andre ting, og jeg skulle heller gjerne sett at familier som deg selv, fikk en del av denne kaka her.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 23rd 2006 at 7:08 pm
At fosterforeldre mottar SÅ mye penger for å ha et barn er helt vilt. Med to fosterbarn kan man da teoretisk sett slutte på jobb, og når barna er i skolealder vil man allikevel få noen timers fritid… Flere timer enn om man har egne barn, da må man gjerne jobbe i tillegg uansett…
Forferdelig at enkelte spekulerer i å ta til seg ansvaret som fosterforeldre, motta alle disse pengene og ‘være glad i’ barnet til det flytter ut, for så senere å gi dem en kald skulder. Rett og slett J*velig!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 23rd 2006 at 7:13 pm
Jeg kjenner et par som gjennom flere år nå har tatt seg av tre forskjellige barn, to av de bor der ennå..
Myndighetetne krever oftest at den ene skal være hjemme/ergo si opp sin egen jobb. Den er grei, en får jo dekket endel av denne lønna i ytelser.
Vær her obs på at avtaler og ytelser varierer fra fylke til fylke, det er ingen standardsatser satt fra myndighetenes side, variasjonene er store og konraktene de sitter med er forskjellige.
Det er ingen tvil om at det er en jobb. Det er en jobb på samme måte som å passe barn i barnehage, eller i skole, men den er døgnkontinuerlig. Du har noen få uker i året hvor barnet ikke skal være hos dere, ellers er de der ustanselig. Og som nevnt over kan det være en ganske krevende jobb, barna som kommer kan være svært skadet av miljøet sitt, det må kanskje lære alt fra bunnen av; slik som å spise med bestikk, si takk, være høflig, snakke rolig etc.
For denne krevende og viktige jobben får de altså en ganske så lav minimumslønn (ja, jeg velger å kalle det lønn, det er da et arbeid?!), de har en kontrakt som sier at om barnet plutselig blir tilbakeført til hjemmet, eller skal annet sted, stanser også utbetalingen samtidig. De har derfor ikke den samme forutsigbarheten som en alminnelig lønnsmottaker. Blir du syk eller enke/enkemann kan kriteriet for å kunne ha fosterbarn falle bort, og du står derfor uten inntekt. Du kan bli syk og ikke lenger kunne ha ansvaret for et forsterbarn, du mister all inntekt. Du opparbeider deg ikke rettigheter som feriepenger og til a-etat (mener jeg i allefall å huske, uten å ha sjekket det opp)
Det kan derfor være en stor risiko i å gå i gang med en slik krevende, ansvarsfull og viktig jobb som dette jo er. Jeg tror de aller fleste forsterforeldre gjør en alle tiders jobb, om barna er krevende eller ei. De skal vel i bunn og grunn forsøke å være en familie..
men uten den forutsigbarheten som normalt ligger til det samme begrepet..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 23rd 2006 at 7:44 pm
selvsagt er man ikke garantert å få ha barnet “livet ut”. Ting kan jo forandres i forhold til barnets biologiske foreldre f.eks. Men i de tilfeller der fosterhjemmet fungerer og den biologiske families situasjon er konstant flyttes ikke barn sånn helt uten videre. Dette er er risiko man tar, men det er da også gjerne signaler på dette fra tidlig alder av.
Ja de krever ofte at en i fosterhjemmet jobber mindre/ikke jobber, men stort sett dreier dette seg om en kortere periode. Jeg kjenner jo endel fosterfamilier og fosterbarn etterhvert og ingen av de har blitt holdt i lanken hjemme til 18 års alder altså. I mitt tilfelle jobbet en i mitt hjem 50% stilling i et halvår for å bli kjent med meg. Mange vanlige folk med vanlige barn velger også slike løsninger rett og slett for å ikke senere føle at de misset hele barnets oppvekst.
Fosterbarn kan absolutt være krevende, men de vet da også mer hva de går til og selv vil jeg jo mene at bare det å få lov til å hjelpe et barn på denne måten burde være “lønn” i seg selv. Jeg vet i hvertfall at dersom jeg skulle bli fostermor en gang ville jeg være veldig klar på hele veien at det skal ikke bli min inntektskilde. Pengene skal tilfalle barnet så det får en god start på livet og kan ha en startkapital på utdannelse og hjem
Jeg var slettes ikke noe mønsterbarn, men jaggu har ikke flere av mine ikke fosterbarn venner vært langt værre i oppveksten og jeg kan ikke se at de foreldrene fikk noe hjelp eller kompensasjon for å ha fått et slikt barn. Likevell har de stått last og brast ved disse barna, og vist sin betingelsesløse kjærlighet.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 24th 2006 at 9:32 pm
Forstår ikke helt hvorfor dette skal være en gratis jobb, når alt annet er betalt? Det finnes da de som jobber med relaterte ting som selvfølgelig får betalt. Hva er anderledes? Det er da vel ingen ting som sier at der en gjør en god innsats kan det ikke kreves lønn? Hvorfor skal det absolutt være veldedighet, for at det skal være stuerent? De kan ha et sterkt ønske om å hjelpe allikevel..
Eller er det slik at bare de som har sterk økonomi og har råd til det, som skal kunne hjelpe andre?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 25th 2006 at 1:22 am
Det er ikke en bikkje man skal passe på, det er et menneske. Jeg har heller aldri sagt at ikke fosterforeldre skal få noe, jeg har bare stilt spørsmål ved summen de får, og at det ikke er behovsprøvd.
Forøvrig mener jeg faktisk at en skal ha en såpass ordnet økonomi at en ikke skal måtte leve av tilskuddene en får for fosterbarnet med mindre dette fosterbarnet selvsagt påfører en særlige utgifter.
Det er et faktum at flere fosterforeldre spekulerer i disse pengene, det kan du ikke komme bort i fra. Mener du noe annet er du naiv. Med mer behovsprøvde ordninger kunne man luket vekk endel av disse foreldrene. Dersom man ser på et fosterbarn som et arbeide en skal ha betaling for så mener jeg at en ikke er egnet som fosterforeldre uansett. Ja, det vil være tøffe tider, og det vil det med de fleste barn og unge, men jeg håper og tror det finnes fosterforeldre som gjør dette ene og alene av kjærlighet. Det er viktig at vi fosterbarn føler oss mest mulig som vanlige barn. Å vite at noen får betalt for å ta vare på oss, får mange av oss til å tvile på om det gjøres bare av kjærlighet. Min fosterfamilie har aldri klemt meg og sagt hvor glade de er i meg, de virket aldri engasjert i fosterbarnsproblematikken, og de var raske til å hive meg ut så fort barnevernet godtok at jeg kunne bo alene (før 18 år). Det er helt naturlig å lure på om disse menneskene hadde meldt seg som fosterforeldre dersom ikke det var snakk om så mye penger.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 25th 2006 at 1:51 am
Tror vi hadde kommet lengre med adopsjon, det ville forpliktet på en helt annen måte.
Mange norske barnevernsbarn har i dag drøssevis med fosterhjem, en del blir sendt frem og tilbake mellom fosterhjem, institusjoner og mor/far – det betyr mange skolebytter, venner, voksne, osv.
Mens vi adopterer utenlandske barn over en lav sko, så blir norske barn “kasteballer” og en god del blir merket av dette særnorske fenomenet med så sterk motstand mot adopsjon av norske barn.
Se ikke for mye på kroner og øre, se heller på hva systemet gjør for barna — er det til barnets beste?
Har ingen betenkeligheter med å fylle opp huset med adoptivbarn, men den usikkerheten med å sende fosterbarn frem og tilbake – den hadde i alle fall ikke jeg maktet (følelsesmessig).
Hvordan har du det med disse tanker Expositus?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 25th 2006 at 9:36 am
Kan ikke fri meg for at de som kommer med negative meldinger i forhold til slike som Expositus (aner jeg en skjult mening med ditt nick?)
Denne stningen sier vel mye om hvordan et fosterbarn opplever sin situasjon!:
****Det er ikke en bikkje man skal passe på, det er et menneske.****
H*n mener at man skal få betalt for det EKSTRA som kanskje følger med ett barn som har hatt dt vanskelig. For egen regning kan jeg da tilføye at det som regel ikke vil være over mer enn ett år.
Legg også merke til replikken om at fosterforeldre ser på ungen som arbeid. Det mest groteske i det er at når ungen oppnår myndighetsalder= 18 år er det på hodet ut og nær all kontakt opphører! Man får ikke betalt, må vite! Om man bor hos mor eller far i normale forhold kan bidragsyter bli “tvunget” til bidrag inntil ferdig vidregående. Gadd vite hvor mange som får det fra fosterfamilie? Svaret vil jeg anta er INGEN! Snakk om kjærlighet til ungen!
Da er ungens eneste vei å gå på sosialkontoret for å dekke nødvendig livsopphold. Tror det er mange som da bare flipper ut og avslutter skolegang.
Jeg er og har vært i slike possisjoner de siste 16 årene at jeg har kunne se inn i situasjoner for barn som ikke bor i biologisk familie både som fosterbarn og på institusjoner. Det har vært temmelig skremmende! Så skremmende at jeg ikke klarte å gjøre jobben min og måtte si fra meg flere verv.
Noe av det verste jeg har opplevd er to unger som kun bodde på de fine rommene hver gang det var tilsyn med fosterhjemmet! Toppen var at familien hadde fått tilskudd (ikke lån) for at ungene skulle ha noe mer enn et lite kott på 6kvm! på deling. Det var gutt og jente.
Slike beskrivelser som over er heller ikke uvanlig. Men hva jeg har sett, har klemming kun foregått når fosterfamilien vet de ble iakttatt. Altså når det var tilsyn. Meldt selvsagt!
Til slutt en kommentar fra noen som nå er blitt “for gamle” til å være fosterforeldre: Nå skal vi leve herrens glade dager for nå har vi ingen forpliktelser lenger. På direkte forespørsel om hvordan deres siste fosterbarn nå hadde det og hva vedkommende drev med, fikk jeg følgende svar:
“Aner ikke! H*n er jo 18,5 år”
Det andre da?
“Det er flere år siden vi snakket med h*n sist”
Er dere ikke nysgjerrige på hvordan det har gått, da?
Svar NEI!
Jeg ga opp!
egnet som fosterforeldre uansett. Ja, det vil være tøffe tider, og det vil det med de fleste barn og unge, men jeg håper og tror det finnes fosterforeldre som gjør dette ene og alene av kjærlighet. Det er viktig at vi fosterbarn føler oss mest mulig som vanlige barn. Å vite at noen får betalt for å ta vare på oss, får mange av oss til å tvile på om det gjøres bare av kjærlighet. Min fosterfamilie har aldri klemt meg og sagt hvor glade de er i meg, de virket aldri engasjert i fosterbarnsproblematikken, og de var raske til å hive meg ut så fort barnevernet godtok at jeg kunne bo alene (før 18 år). Det er helt naturlig å lure på om disse menneskene hadde meldt seg som fosterforeldre dersom ikke det var snakk om så mye penger.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 26th 2006 at 10:50 pm
Hey
Jeg er fosterbarn. Eller bor alene nå jeg er jo godt over 18. Hat hatt ett godt trygt velfungerende fosterhjem som aktsik lot meg bo der til jeg var 20.( ble først flyttet i foster hjem når jeg var 16). Da bestemte banevernet at jeg skulle ut. Jeg hadde fast jobb å de så ikke hvorfor de da skulle lønne noen for å ta vare på meg.. Nå må det sies at jeg aldri har vært no barn som lager no styr i det hele tatt. Bare en jente som ikke har hatt det no greit å trengte litt trygge rammer å en klem i blant. Selv om fosterhjemmet mitt fungerte bra syns jeg det er helt villt hvor mye familien “tjente” på meg. Fosterhjems godtgjørelsen er jo ikke behovsprøvd eller noe, å mine fosterforeldre er ikke av dem som tjener dåli for å si det sånn. De pengene de fikk for å ha meg der har jeg aldri sett no te. Nå fikk jeg faktisk min egen barnetrygd inn på konto men det var sån det var i den perioden der. (reglene forandres i ett)Men den kontoen var sperret te jeg var 18
Fosterforeldrene mine var dritt strege på penger. De mente jeg måtte lære hvordan det var å leve. Ikke det at jeg hadde fått så mye ekstra hos mor å far der hadde jeg ikke fått noen ting så. Tok dette opp m barnevernet flere ganger men de ville aldri svare på dette. på de fire årene jeg bodde i fosterhjem tror jeg jeg kan telle på en hand det jeg har fått av penger eller klær utenom jul. Til tider var klær å sånn så slitt at når jeg måtte på samvær hos mor å far endte det med at de oppdaterte garderoben min for at jeg skulle se annstendig ut å det er for galt ass. Når de har mistet omsorgen for meg. Nå etter jeg flyttet ut har fosterforeldrene gått fra hverandre og det er litt av en krangel rundt det å begge stresser det de kan får å holde kontakt med meg. i samtale med fosterfar fikk jeg vite at doster mor har mottatt alle penger kommet inn får meg. Å han har ikke hatt noe han skulle sag.. nei dette viser noe av hvor feil ting kan bli. Det må å sies at 10000 i mnd er minste takst er det “diagnose” på husets nye barn får man ekstra får det.. helt vilt.. Trodde fosterforeldre var mennesker som ville hjelpe.. være det noen andre desverre ikke har klart i forhold til et såret barn.. men
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 29th 2006 at 11:31 pm
#11: “Forøvrig mener jeg faktisk at en skal ha en såpass ordnet økonomi at en ikke skal måtte leve av tilskuddene en får for fosterbarnet med mindre dette fosterbarnet selvsagt påfører en særlige utgifter.”
Tror vi snakker om to forskjellige ting her: Jeg nevner her de familier hvor det kreves at en av omsorgspersonene må være hjemme. Ikke bare for en stund, men i hele fosterperioden. Dette er kanskje ikke “vanlige” fosterbarn (misforstå meg rett!), men de som trenger et forsterket fosterhjem. Det er et slikt hjem jeg kjenner til, og som jeg referer til. Barna er ungdommer, eller eldre barn. Den ene parten kan ikke ha arbeid utenfor hjemmet, dette er et krav. De får godtgjøring etter fylkets satser, men har ingen rettigheter om situasjonen endrer seg (barnet flytter, en voksen dør/blir ufør el.l.) Dette mener jeg er blodig urettferdig! At de tar på seg en slik oppgave, og gir avkall på sitt arbeid og en ganske forutsigbar økonomi(hun jeg kjenner sa opp jobben for å kunne arbeide med disse barna), men ingen forutsigbarhet tilbake..?!
Skal ikke være uenig med deg i at noen fosterforeldre sikkert skor seg på slikt arbeid som på annet. Det finnes råtne egg i alle kurver! Disse kjenner jeg ikke til, bare refererte til et par jeg kjenner…
Trist å høre at dine fosterforeldre ikke ga deg det du hadde behov for og ikke fulgte deg videre på veien som voksen. Det er vel slike som burde lukes ut. Men tror det finnes ubrukelige fosterforeldre fra mange samfunnslag, og dårlig økonomi burde vel ikke være en stopper for en familie med masse omsorg og kjærlighet heller.. vanskelig tema..
Det er trist med alle barna som vokser opp uten den ekte kjærligheten og omsorgen de har krav på, enten de bor hos sine biologiske foreldre eller andre omsorgspersoner som skal ta vare på de.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 30th 2006 at 7:09 pm
Luringen: Du må legge merke til at tittelen på bloggen er løvetannbarna og vet du.Om du leser mitt første bidrag til bloggen forklarer jeg litt mer om hva bloggen vil omhandle. Jeg tror egentlig vi er enige, for dersom noen må ofre alt slik du beskriver skal se selvsagt få kompensasjon for det, men der kommer igjen dette inn med behovsprøvning. Når min fostermor tjente 800 000 i året synes jeg ikke 10 000 for å la meg bruke ett av deres mange ledige rom var særlig velbrukte skattepenger.
Nora: Expositus er vel ikke helt ugjennomtenkt nei
Borger: Problemet med adopsjon er at dersom de biologiske foreldrene lever må de godkjenne det og det blir ofte problematisk. I tillegg må (tror jeg, eller så er det bør) barnet være enig i avgjørelsen, i hvertfall fra en viss alder. Min erfaring er at barn ikke alltid skjønner hva adopsjon vil innebære og tror at de da må glemme sin virkelige mamma og pappa og kalle disse nye menneskene for det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 30th 2006 at 7:40 pm
jeg var 1 år på barnehjem (4-5 år gammel), kom på fosterhjem når jeg var 5 år. Ting gjekk ikke så greit, kan blant annet lese det i mine tidligere innlegg.
men jeg viste lenge at de tjente penger på meg, men de brukte mye penger på meg og. er ikke lett å være fosrterforeldre, spesielt til “store” barn, og det krever veldig mye.
er det ditt biologisk så har du hatt barnet fra det var født, men staten kunne godt ha økt litt de stønadene vi får som har biologiske barn.
dette er et vanskelig tema, men er ikke mange som er det kun for penga sin skyld men faktisk pga de ønsker et barn men kan ikke få det.
ting forandre seg mye og, og det har blitt bedre oppfølging nå enn hva det var for 20-30 siden….
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 30th 2006 at 9:29 pm
expositus ang #16 + #12
Men MÅ det væøre så vanskelig da?
Hvems beste er det statetn/ loven tenker på når det er slik foreldrene må godkjenne at barna adopteres bort, dersom det er til banrets beste?
I dag har vi en foreldreverns lov, som til de grader favoriserer foreldrenes rettigheter og følelser – noe som ikke alltid er barnas beste.
Vi må nok se litt på loven.
En adopsjon ville i alle fall gitt ro rundt barnet, foreldrene og adoptivforeldrene – samtidig som statens økonomiske ansvar ville bli betydelig mindre (og barna hadde sluppet å tenke på at adoptivforeldrene ble betalt).
Jeg tror vi må være like omtenksom mot våre norske barn som vi er overfor utenlandsadopterte barn, de er ofte også fratatt foreldrene og omplassert ved adoptert med dom.
Usikkerheten for alle parter er den tyngste å bære, skal foreldre som garantert er uegnet og har vært det over lang tid, få bruke alle muligheter til å flytte barn frem og tilbake? Barn vil miste fosterhjem og venner, skole, mm – bare fordi foreldrene skal få enda en ny “prøveperiode”? Til og med biologiske foreldre slites ut av forventningen til å hele tiden kjempe og forsøke…
Da den nye loven kom for over ti år siden, den loven som fjernet barnevernet og erstattet det med foreldrevernet, den gang hadde staten cirka 90 omsorgsovertakelser ved fødselen. Det var fra foreldre som overhode ikke egnet seg som foreldre og som gjerne hadde mistet flere barn før. Etter loven kom kunne INGEN av disse barna fjernes ved fødsel, alle foreldre skulle få “prøve seg”. Prisen for dette var at de årlige 90 barn ble overtatt når de var ca 1 år – men da svært skadet av omsorgssvikt!
Loven er ikke god, men i stede for å se på hva vi har, må vi se på hva årsaken er og hva vi kan forbedre.
Ha en fin kveld
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 30th 2006 at 10:29 pm
#16/#15: Vi er nok enige om mye, ja.
Har selvfølgelig lest det første innlegget ditt, og skjønner din frustrasjon. Var ikke dette jeg ville kommentere med mitt innlegg, mer et lite forsvar på kompensasjonen til fosterforledre (som sikkert bør behovsprøves – i de tilfeller du lister opp). Var bare viktig for meg å ytre at det ikke er alle som får i “hue og ræva” om du forstår. Jeg hadde dog et annet utgangspunkt.
Finnes det en organsisasjon for dere voksne fosterbarn? Som arbeider både for dere, men også for alle de som kommer etter dere?
Jeg vet at det er opprettet en fagforening (el.l) for fosterhjemsforeldre. Dette er jo fint, det er jo viktig at de blir hørt. Men da er det jo enda viktigere at dere også er organisert, slik at dere kan fremme deres behov..
Håper det lages nye regler som gjør det vanskeligere for de som ikke bør bli fosterforeldre, men lettere for de som burde..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 30th 2006 at 11:21 pm
Borger: jeg har tenkt mye på en mellomting mellom adopsjon og fosterhjem. Der det ikke var noen kontrakt som kunne heves, og det var bestemt at barnet skulle bli, men at de biologiske foreldrene fortsatt fikk ha kontakt med barnet, vel og merke dersom barnet ønsket det. Jeg tror det hadde vært lurt å lage et eget navn for det også.
Du har helt rett, altfor mange foreldre får prøve seg med både barn 2 og 3. Jeg har selv sett dette på nært hold. Det sliter veldig på den usikkerheten. Usikkerheten i min situasjon var så lenge jeg bodde i beredskapshjem (som var svært svært lenge, langt mer enn loven tillater). Barnevernet lovte meg og mine foreldre at jeg snart skulle få komme hjem… Jeg som ikke engang ville hjem…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 30th 2006 at 11:26 pm
Luringen:
Ja det finnes en slags forening for fosterhjemsbarn. De heter faktisk løvetannbarna eller noe slikt. Jeg har vært på flere samlinger for en av avdelingene, men jeg fant dessverre ingen med den rette styrken der om du forstår. det var nok ment for en annen type menneske enn meg og var mer en slags ungdomsklubb, for fosterhjemsproblematikken ble ikke diskutert. Det var film og pizza liksom. Sikkert et godt tilbud til mange sjeler, men ikke noe ressurssenter vil jeg påstå.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 31st 2006 at 1:17 am
Så synd.
Et slikt tilbud skulle absolutt eksistert. Håper det kommer noen med den styrken som trengs for å stable på bena en slik forening etterhvert. Kanskje du?
Det er jo nok å ta tak i…
Lykke til videre. Og håper du ikke får det så altfor tøft med ny gjennomgang av journal.. (leste det nye innlegget ditt)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 10th 2006 at 10:59 am
Kommentar til #8fra Luringen:
Myndighetetne krever oftest at den ene skal være hjemme/ergo si opp sin egen jobb. Nei, det er ikke alltid tilfelle og om det er så mister de ikke ansenitet, men kan gå ut i permisjon.
Det er ingen tvil om at det er en jobb. Det er også den jobben vi gjør med egne barn og som bloggeier skriver,ikke lønnet med annet enn barnetrygd Og dersom barnet er funksjonshemmet KAN man få omsorgslønn. Mitt kjennskap til det er at man som regel ikke får over 20 timer pr uke i tilleg til f.eks grunn og hjelpestønad. For å få disse “godene” skal ungen være svært alvorlig syk.
Vet du hva? Egne barn har akkurat de samme behovene døgnet rundt! Biologisk familie har da ikke 5 til 8 uker fri med feriepenger for å passe egne barn.
Alle barn har behov for nærhet og omsorg og hvorfor skal fosterforeldre få en lønn på 300000.- pr år når biologiske barn “lønnes” med 200000.- i hele sin oppvekst?
At jobben som forelder er krevende når ungen er skadd, vet jeg noe om og det hjelper ikke. Foreldre som skal ta seg av sin egen skadde unge, har det offentlige å kjempe mot, mens fosterfamilien faktisk blir neddynget med hjelpetiltak og avlastning.
For ordens skyld bør du også vite at noen unger faktisk ikke harhatt det vanskelig før de plasseres. De kan bare ikke bo hjemme på grunn av foreldres sykdom/handicap eller boforhold.
“kanskje lære alt fra bunnen av; slik som å spise med bestikk, si takk, være høflig, snakke rolig etc.” Det må faktisk alle barn lære!
Som fosterfamilie hvor en av de voksne dør eller forsvinner er ikke synonymt med at fosterhjemmet opphører. Og lønnen er ikke så lav som du forsøker å gi inntrykk av. Den er faktisk over gjennosnitts industrilønn.
Allikevel er mitt sterkeste argument at det må være noe fundamentalt feil når så mange fosterbarn snakker om at de aldri oplever kjærtegn og at de mister kontakten med “hjemmet” i samme øyeblikk de passerer 18!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 3rd 2006 at 3:28 pm
Hei!
Ja jeg er fostermor, og jeg får betalt for det. Barnet i vår familie var under to år når hun kom til oss,og det ble nødvendig at jeg tok permisjon fra min jobb for å bli kjent og få familien til å fungere. Etter hvert viste det seg at permisjonen måtte utvides – og utvides og utvides helt til jeg ikke måtte la jobben min gå til en annen. Jeg gikk hjemme i to år – det var den tiden det tok for at barnet skulle finne seg til rette hos oss og i barnehage.
Synes ikke det er galt at jeg fikk betaling for det. Det heter at man frikjøpes fra sin jobb, men min opplevelse er at jeg gikk drastisk ned i lønn. Dette godtok jeg fordi jeg allerede er utrolig glad i vårt fosterbarn og bare vil det beste for henne. Etter to år stod jeg imidlertid uten jobb, men jeg skaffet en ny selv om jeg nå ikke får like godt betalt som i min gamle.
Imidlertid har jeg mer fritid som jeg kan bruke sammen med den lille.
Vi hadde adoptert vårt fosterbarn umiddelbart om det var åpning for det. Det er meningen at”plasseringen skal vare til barnet er 18 år” men jeg vet allerede nå at hun får bo her så lenge hun ønsker. enten det er i et tiltak eller ikke. Vi har også ordnet slik at hun arver meg. siden jeg ikke har biologiske barn er dette mulig, men min mann har et barn fra tidligere så det blir naturlig at de arver “hver sin”)
Vårt fosterbarn kaller oss for mamma og pappa, vår familie er hennes, og det vises ikke så mye interesse fra hennes biologiske familie.
Vi har heller ikke egne barn, men hun blir behandlet slik jeg ville behandlet et egenprodusert barn: hun får skjenn og kos og jeg sier hver dag at jeg er glad i henne. Hun sier det tilbake også selv så liten hun er,og det er ikke noe som varmer hjertet mitt som når jeg henter henne i barnehagen og hun løper mot meg og sier “nå blir jeg henta… nå kommer mamma`n min!!”
Jeg blir oppriktig lei meg når jeg hører historier som din, om at kontakten blir borte når “jobben” tar slutt – men jeg håper du ser at det er dem det er noe galt med og ikke deg! Man møter skuffelser over alt, men det er ikke riktig at man skal møte dem fra sine omsorgspersoner, og spesiellt ikke om man har blitt sveket før.
Ønsker deg alt godt!
mvh
rosa
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 11th 2006 at 9:00 am
Trist å lese innlegget ditt.
Jeg har selv tenkt mye på å bli fosterforeldre, sammen med min mann. Vi har tre barn. Jeg må si at jeg blir litt sjokka av å lese at så mange får fosterbarn for pengenes skyld.Må da være lettere måte å få penger på? For å være forelder er ingen lett jobb.
Jeg ser for meg at den lønnen (minus det som går til materiell) skal jeg bruke for å jobbe litt mindre og for da å ha bede tid til fosterbarnet. Er det så galt da? De resterende som er til materiell/utstyr, skal brukes til det. Det som er til overs, tenkte jeg å sette inn på konto til barnet fyller 18.
Det er faktisk ganske dyrt å ha barn. De skal ha klær/møbler/utstyr. ski/slalomutstyr. Være med på aktiveteter (det er ikke gratis.)
Må si at dersom det ikke var for pengene, hadde jeg kanskje vært litt reservert. Vi måtte da ta på oss kostnaden med ett ekstra barn, og det hadde nok gått. Men vi kunne ikke da tilbudt fosterbarnet så mye som vi kunne gjort med pengene. Kunne heller ikke jobbe mindre for å ha bedre tid. Men å gjøre det for pengenes skyld? Nei, da tjener en bedre ved å jobbe en 9-16 jobb. Ved å ha barn er en faktisk på jobb døgnet rundt.
Skjønner du hva jeg mener, hvor jeg vil med dette?
Jeg håper vi skal bli fosterforeldre, og det vil vi gjøre fordi vi har lyst til å hjelpe.
Men det er synd sånn som du har opplevd å bli kastet på hodet og ræva ut av dine fosterforeldre. Sure epler finnes over alt, desverre. Kjenner du anre fosterbarn? Har alle opplevd det slik? Er det ingen som føler de har hatt det godt i sine fosterhjem? Jeg spørr for å få litt kunnskap.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 2nd 2007 at 6:01 pm
Leste over her et sted at det er et barn man tar ansvar for, ikke en bikkje. Morsomt det, jeg tenkte for en stund siden at vi fosterbarn er litt som kjæledyr. Hvis fosterforeldrene finner ut at de ikke har tid eller overskudd nok til å gå tur tre ganger om dagen, kan de jo bare gi oss bort…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende